Ingen andre enn meg

av | nov 20, 2015 | Psykisk helse | 72 kommentarer

 

Jeg våkner midt på natta rundt klokken tre. Puten min er våt, våt av tårer som har trillet ned langs kinnet mitt mens jeg sov. Jeg tar tak i enden av dynen og drar den litt lenger opp, mens jeg passer på at den legger seg rundt hele meg. Tankene mine står på turbo. Det har de sikkert gjort hele natta uansett. Positive tanker?  Nei, de er negative alle sammen. Jeg plugger inn ørepluggene mine og spiller av musikk for å sette tankene over på noe annet.

Slik kan en eventuell natt være for meg, bare mye mer detaljert. Følelsen av håpløshet, følelsen av å være alene, følelsen av tristhet – men samtidig ikke. Å sove hjelper ikke stort når jeg ikke får det til. Jeg kan ligge våken i flere timer i strekk på de verste nettene, jeg får bare ikke til å sove, det går bare ikke. Det som jeg har merket, er at om jeg har en dårlig dag blir søvnen dårligere, men det er også omvendt. Sover jeg dårlig en natt er mere sannsynlig at jeg får en dårlig dag. På grunn av søvnen min så tar jeg sovetabletter som skal gjøre søvnen bedre.

Depresjon er som en berg- og dalbane, ingen dager er like. En dag kan du ha en helt grei dag, egentlig veldig grei, men neste dag kan det være som om du aldri har hatt en så dårlig dag. Jeg kan ligge i senga mi en hel dag, og på det verste spiser jeg nesten ikke. Kanskje en liten brødskive. Det er bare så vidt jeg orker å spise, maten kan jo like så godt vente, ikke sant? Jeg bryr meg lite om at magen min roper på mat. Jeg bryr meg bare ikke. Jeg orker ikke å bry meg. Bestemors bursdagsselskap? Bryr meg ikke.  har vunnet 1 million i lotto? Bryr meg ikke. Taylor Swift kommer på skolen? Bryr meg heller ikke. Det er i hvertfall det depresjonen sier til meg. «Jeg bryr meg ikke». Misforstå meg rett, jeg bryr meg jeg også, bare ikke hele tiden. Når jeg sier at jeg ikke bryr meg, betyr ikke det at jeg bryr meg om deg, for det gjør jeg. Du aner ikke hvor takknemmelig jeg er for alle de rundt meg. Hvordan skulle jeg ellers klart å komme meg gjennom dette?

Det er som om det er to personer i en. Jeg er den ene, depresjonen er den andre. Depresjonen er så mye sterkere mentalt enn meg. Jeg er ikke i nærheten så sterk mentalt. Det er bare jeg prøver å tenke positivt, men det tar så mye energi for depresjonen klarer som oftest å gjøre de få positive tankene jeg har til negative tanker. Jeg vet at jeg ikke er den eneste med depresjon som hører folk sier «Prøv å tenk positivt.», eller «Prøv å koble av med noe du liker. «. Hadde det enda bare funket så hadde jeg så klart gjort det for lenge siden! Visst du bare faktisk hadde visst hvordan jeg har det og hvordan det er å leve med et monster som dette. Jeg unner ikke en gang mine verste fiender det, men bare om du faktisk bare hadde skjønt, skjønt hvordan jeg har det. For meg kjennes det ut som om ingen forstår. Ingen, absolutt ingen enn meg selv forstår hvordan jeg har det og hva som foregår inni hodet mitt. Det er ingen andre enn meg.